Friluftslivets paradoks. Det som brukes, slites.
I Norge er vi velsignet med fantastisk og spektakulær natur. Vi har også lovfestet rett til å bruke naturen gjennom friluftsloven og allemannsretten, noe som er grunnmuren i det norske friluftslivet. Friluftslivet på sin side skaper mange positive ringvirkninger for samfunnet. Friluftslivet bidrar til å bedre befolkningens fysiske og psykiske helse, og det kan øke miljøbevisstheten. Naturen og friluftslivet bidrar også positivt for reiselivsnæringen vår i form av økt turisme for å oppleve fjell, fjorder, nordlys, fiske osv. Turismen kan generere flere arbeidsplasser og ha en positiv effekt på økonomien, særlig i rurale områder. Men ved økt bruk, øker også slitasjen. Vi kommer igjen tilbake til problemet med hvem som tar ansvar for naturen og friluftslivet.
Preikestolen er en svært populær destinasjon for mange turister, både norske og utenlandske. Årlig tar 250 - 300 000 mennesker turen opp til fjellområdet som i 2011 ble kåret til et av verdens mest spektakulære utkikkspunkt.
Jeg kan ikke gjøre annet enn å si meg helt enig i den påstanden. Utsikten er fantastisk, og opplevelsen er mektig. Den fantastiske innsatsen som de innleide sherpaene gjorde for å utbedre stien gav gode resultater. Fremkommeligheten var god, og sikkerheten er nå bedre ivaretatt.
Et annet kjent og flott fjellparti jeg skulle besøke i sommer var Reinebringen. Da vi kom kjørende langs Europavei 10 kjente jeg det kriblet i magen når bringen åpenbarte seg. Skuffelsen ble stor da jeg på rorbua ble møtt med en plakat hvor det stod at Reinebringen var "stengt" grunnet slitasje og sikkerhetsmessige årsaker. Jeg måtte dermed nøye meg med noen bilder fra havnivå.
Dette fikk meg til å tenke: Min (og mange andres) hobby og lidenskap sliter ned kjernen i det vi elsker, nemlig naturen. En sentral aktør i denne slitasjen ved de store turistmålene er cruiseturismen. Cruiseselskapene drar nytte av naturen ved å selge turpakker til kundene sine, med andre ord proffiterer de på den norske naturen. Det blir da et økt trykk på de store serverdighetene og utbedringer/vedlikehold kreves i større grad for at tilbudet skal bestå. Men hvem betaler regningen for turismen? Kommunene får ansvaret for å dekke regningen for fellesprosjekter. Dette virker helt urimelig da naturperlene ofte ligger i små kommuner, som for eksempel Reine som ligger i Moskenes kommune med 1073 innbyggere (2017), får midler fra staten basert på innbyggertall
Jeg mener at allemannsretten er viktig og skal gjelde, men jeg mener samtidig at aktører som direkte tjener penger på naturen burde bidra til vedlikehold. "Norge må tenke på konkurransekraft i reiselivsnæringen. Da er det viktig å ikke legge på nye skatter" sa Gunnar Gundersen i et intervju med dagens næringsliv i 2017. Vi skal med andre ord prioritere økonomisk verdiskapning og vekst foran ivaretakelse av vår natur. Så hva skjer når naturområdene er "brukt opp"? Når stiene er omgjort til en åker av gjørme, når man vasser i søppel og dopapir, og området ikke lengre er vakkert og salgbart? Jo, da forsvinner turistene, og man sitter igjen med ett nedsarvet naturområde.
Alle kjenner til begrepet Allemnningens tragedie, men det virker som om begrepet blir glemt med en gang det er muligheter for profitt og økonomisk vekst. Jeg venter i spenning på den dagen en politiker sier "nå er det nok vekst, her er vi fornøyd". Når det gjelder vårt ansvar for naturen har vi en helt egen evne til å skyte oss selv i foten gang på gang, og like fullt glemme det rett etterpå.
Naturproffitørene må betale sin del av regningen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar