Vårt lille søppelprosjekt del 1

Vårt litte søppelprosjekt del 1

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg om allemannsretten eller allemannsplikten, finner man mye søppel, plast og spesielt sigarettsneiper i de bynære naturområdene, Dette gjelder spesielt naturkorridorene som leder til større friluftsområder. Jeg kom også med en påstand om at forsøplingen starter der turgåere slutter å hilse. Dette har jeg og min samboer bestemt oss for å utforske nærmere og startet i dag på vårt forsøplingsprosjekt. 

Prosjektet går ut på å kartlegge mengden søppel i tre forskjellige strekninger i en naturkorridor som vi ofte bruker i hverdagsfriluftslivet. Hver etappe er på ca 1 km og har forskjellig grad av avstand til "bymiljøet". Vi plukker søppel i tre etapper, og en måned senere gjennomfører vi samme plukkerunden. På denne måten kan vi se hvor mye det blir forsøplet i løpet av en måned. Vi har en teori om at det er lettere å kaste fra seg søppel dersom det ligger søppel der fra før. Derfor blir det spennende å se om forsøplingen stagnerer. Vi kan så føre en månedlig statistikk over søppelfunnene og se om det skjer noen endringer.

Den første etappen startet ved den lille brua i Kalbakkveien og opp til T-banelinja ved Grorud stasjon. Turveien er en godt utarbeidet grusvei som går langs Alnaelva, gjennom Grorudparken og opp til Grorud T-bane.

Vi bestemte oss for å starte ved T-banelinja og plukke oss nedover til Kalbakkveien.

Vi oppdaget ganske fort at vi kom til å finne en del sigarettsneiper, og bestemte oss for å telle hvor mange sneiper vi plukket.

Vi fant også også fort ut at konsentrasjon av sneiper var betraktelig større rundt benker enn ellers. Totalt fant vi 821 sigarettfiltere i løpet av den kilometers lange etappen. Disse små filterene er små og kan virke ubetydelige, men de utgjør et stort problem. Forskere regner med at ca 4,5 milliarder filtre ender opp i det fri ( http://naturpress.no/2018/04/18/2den-besvaerlige-sneipen/ ). 

I hvert filter er det rundt 10 000 mikrotråder med rayonplast som skal fange opp tjære, nikotin, tungmetaller og andre kreftfremkallende midler. Etter hvert som plastikken blir våt og brytes ned til mikroplast, frigjøres disse giftstoffene.  Med andre ord er et brukt sigarettfilter giftig avfall og burde håndteres deretter. 
På samme nettside refereres det også til en undersøkelse av virkningene disse giftstoffene har på børstemark som man finner på stranden. En giftmengde tilsvarende 60 ganger lavere konsentrasjon enn hva man finner i urban avrenning, gjorde børstemarken til en tregere graver, den mistet 30 % av kroppsvekten og skadet DNA`et hos halvparten av individene. Et annet eksempel artikkelen gav var om du legger ett par brukte sigarettfilter i en gullfiskbolle i 96 timer vil det sannsynligvis ta livet av gullfisken i løpet av en uke. I tillegg kommer problemet med mikroplasten på toppen av dette. Forskning tilsier at de ca 20 mikrometer tynne ryanofibrene dekker rundt to milliarder km av havbunnen. 

To fulle poser med papir, sneiper, snusposer, plastikk og annet avfall var resultatet av turen.

Opplevelsen av denne søppelturen var svært merkelig. Siden det ble gjort på en lørdags formiddag møtte vi på en del mennesker. 90 % av de som gikk forbi oss, senket stemmen, og så en annen vei. Tre av de vi møtte på stoppet opp, gav oss to tomler opp og slo av en hyggelig prat. Det er mulig at jeg var alt for selvbevisst i starten, men jeg følte at alle som gikk forbi gav meg rare blikk. Jeg gikk tross alt og plukket søppel i velferdsstaten Norge, som i bunn og grunn skal fikse alle problemene våre. Men etter hvert snudde tankegangen min. Jeg gjorde tross alt noe positivt for naturen, andre turgåere og meg selv. Kanskje vil denne innsatsen inspirere andre til å gjøre det samme, eller minne folk på om å kaste søppla si i søppelkassene (det var ca en søppelkasse pr 250. meter). I tillegg ble dette en god treningsøkt. Skal man plukke 821 sneiper og diverse annet søppel er det lurt bøye knærne i stedet for ryggen. Det ble mange utfall og knebøy som førte til slitne ben etter endt plukkeøkt. 

1660 gram i pose nummer 1

 

1365 gram i pose nummer 2

Totalt plukket vi 3 kg plast papir og annet søppel, samt 821 sigarettsneiper. 

Etappe nummer to gikk fra Grorud T-bane 1,2 km opp.

Her fant vi 39 sneiper og fire handfuller med søppel som ikke lot seg veie.

Etappe nummer tre gikk fra Ammerud og til Breidsjøen

 Ved etappe nummer tre fant vi 13 sneiper og en god handfull søppel som ikke gav utslag på vekta.

Det er en stor forskjell i mengde forsøpling på disse tre etappene, og det er mange variabler som spiller inn på dette. Den hyppigst besøkte etappen er nok etappe 1 som både er turvei og friareal for opphold. I stor grad finner man sigarettsneiper der hvor det er tilrettelagte sitteplasser og denne etappen har mange sitteplasser. Det er dermed naturlig at det blir større "slitasje" på de mest besøkte områdene til tross for at det var en søppelbøtte pr. 250 meter ca. Det er dermed vanskelig å konkludere med om forskjellen i mengde forsøpling skyldes variasjon i antall "brukere", eller en forsøplingsbevissthet som blir sterkere jo lengre unna bymiljøet man er.

Til slutt vil jeg anbefale alle å ta seg en plukketur i sitt nærområde. Om man gjør det en gang, ukentlig eller månedlig vil det utgjøre en forskjell. Det kan føles ubehagelig i starten, men man kommer fort over det.

Allemannsretten eller kanskje allemanssplikten?

Allemannsretten

Allemannsretten har eksistert i Norge i lang tid, men i 1957 ble den lovfestet gjennom friluftsloven. I følge undersøkelser kjenner 8 av 10 nordmenn til allemannsretten, men langt færre har kjennskap til hva den faktisk innebærer.

Allemannsretten sikrer vår rett til ferdsel i naturen

§ 1.(Lovens formål)

Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.

Lovens formål er nok det folk assosierer med allemannsretten, altså at man har rett til ferdsel og opphold i utmark. Men kanskje burde man fokusere mer på § 11 som omhandler ferdselskultur.

Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.
 https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1957-06-28-16

Med andre ord er det din plikt, når du benytter deg av retten til å ferdes i naturen, å ikke skade eller forsøple naturen på en slik måte at det er skjemmende for andre. Det er stort fokus på dette i "fjern-naturen", altså på høyfjellet, i nasjonalparker og andre "større" friluftsarenaer. Dessverre synes det som om jo nærmere man kommer byer og "sivilisasjon", jo mer blir denne plikten neglisjert. Grensen for hvor man starter å forsøple med overlegg, er ca på samme plass hvor man slutter å hilse på andre turgåere.

Et dessverre alt for typisk skue i nær-naturen

 Kanskje er det på tide at vi begynner å bruke begrepet allemannsplikten i samme åndedrag som allemannsretten. Det er ønskelig at flere skal komme seg ut i både fjern og nærnatur, men om det ikke skjer en holdningsendring til denne forsøplingen vil dette problemet øke og til slutt ha en negativ effekt på oppsluttningen.

Hverdagsturen langs Alnaelva

Hverdagsturen

Turen som får minst oppmerksomhet i sosiale mediaer og på blogger er hverdagsturen. Den enkle og ofte korte turen man tar på impuls i nærområdet er svært vanskelig å gjøre spektakulær, og dermed ikke så attraktiv å promotere. Bildene man tar på Store Skagstølstind, Gaustadtoppen og Gallhøpiggen er spektakulære og og svært leservennlig. På den andre siden, hvor ofte tar man disse turene?

Forskning har konstatert at bare det å være i naturen senker stress, men også selv korte turer i naturen reduserer blodgjennomstrømmingen i de delene av hjernen som aktiveres ved bekymringer og tanker ( http://www.pnas.org/content/112/28/8567 ). Disse turene er med på å bygge opp vår mentale buffer, som hjelper oss å takle motgang i hverdagen. Med andre ord tar jeg heller 10 turer i nærmiljøet enn en lengre og mer spektakulær tur.

 Min faste hverdagstur går fra Kalbakken, gjennom Grorudparken  og opp mot Lillomarka. Det er en god tilrettelagt vei for både fotgjengere, syklister og firbeinte.

Grønne lunger og "innfartsårer" til naturen er essensen i det nære friluftslivet. Skal man lykkes ved å få flere mennesker ut i naturen må det tilrettelegges for "kortreist friluftsliv"

Grorudparken var en del av Groruddalssatsningen fra 2006 - 2016. Parken og stiene er hyppig besøkt av mennesker fra alle samfunnslag, og regnes som en stor suksess i satsning. Det eneste som mangler er enkle bord og benker hvor man kan ta seg en pause eller nyte en piknikk.

På veien støter man ofte på rådyr. Jeg var så heldig å møte på denne kalven, mens moren fulgte nøye med i bakgrunnen.

Noe som krydrer hverdagsturen er det fantastiske dyrelivet man finner et steinkast unna bebyggelse og motorveier. For hageeire er dette ofte plagsomt med nærgående rådyr, men for meg er det en fantastisk opplevelse. Jeg har sett det mange ganger før, men det gir en ekstra kribling spesielt når jeg vet at jeg faktisk går tur i en million hovedstad.

Med et rikt dyreliv så tett på mennesker er det også viktig å vise hensyn. Den alminnelige båndtvangen gjelder fra 1. April til 20. August, og eksisterer for å beskytte dyr i forplantning og oppvekstperioden. Disse kalvene kan rett og slett løpe seg i hjel om de blir jaget av hund, og det er derfor viktig at båndtvangen blir respektert. 

Friluftslivets paradoks

Friluftslivets paradoks. Det som brukes, slites.

I Norge er vi velsignet med fantastisk og spektakulær natur. Vi har også lovfestet rett til å bruke naturen gjennom friluftsloven og allemannsretten, noe som er grunnmuren i det norske friluftslivet.  Friluftslivet på sin side skaper mange positive ringvirkninger for samfunnet. Friluftslivet bidrar til å bedre befolkningens fysiske og psykiske helse, og det kan øke miljøbevisstheten. Naturen og friluftslivet bidrar også positivt for reiselivsnæringen vår i form av økt turisme for å oppleve fjell, fjorder, nordlys, fiske osv. Turismen kan generere flere arbeidsplasser og ha en positiv effekt på økonomien, særlig i rurale områder. Men ved økt bruk, øker også slitasjen. Vi kommer igjen tilbake til problemet med hvem som tar ansvar for naturen og friluftslivet.

Preikestolen er en svært populær destinasjon for mange turister, både norske og utenlandske. Årlig tar 250 - 300 000 mennesker turen opp til fjellområdet som i 2011 ble kåret til et av verdens mest spektakulære utkikkspunkt.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å si meg helt enig i den påstanden. Utsikten er fantastisk, og opplevelsen er mektig. Den fantastiske innsatsen som de innleide sherpaene gjorde for å utbedre stien gav gode resultater. Fremkommeligheten var god, og sikkerheten er nå bedre ivaretatt. 

Et annet kjent og flott fjellparti jeg skulle besøke i sommer var Reinebringen. Da vi kom kjørende langs Europavei 10 kjente jeg det kriblet i magen når bringen åpenbarte seg. Skuffelsen ble stor da jeg på rorbua ble møtt med en plakat hvor det stod at Reinebringen var "stengt" grunnet slitasje og sikkerhetsmessige årsaker. Jeg måtte dermed nøye meg med noen bilder fra havnivå.

Dette fikk meg til å tenke: Min (og mange andres) hobby og lidenskap sliter ned kjernen i det vi elsker, nemlig naturen. En sentral aktør i denne slitasjen ved de store turistmålene er cruiseturismen. Cruiseselskapene drar nytte av naturen ved å selge turpakker til kundene sine, med andre ord proffiterer de på den norske naturen. Det blir da et økt trykk på de store serverdighetene og utbedringer/vedlikehold kreves i større grad for at tilbudet skal bestå. Men hvem betaler regningen for turismen? Kommunene får ansvaret for å dekke regningen for fellesprosjekter. Dette virker helt urimelig da naturperlene ofte ligger i små kommuner, som for eksempel Reine som ligger i Moskenes kommune med 1073 innbyggere (2017), får midler fra staten basert på innbyggertall

 ( https://www.nrk.no/nordland/turistene-sliter-pa-lofoten_-far-likevel-ikke-kreve-turistskatt-1.13430516  ).

Jeg mener at allemannsretten er viktig og skal gjelde, men jeg mener samtidig at aktører som direkte tjener penger på naturen burde bidra til vedlikehold. "Norge må tenke på konkurransekraft i reiselivsnæringen. Da er det viktig å ikke legge på nye skatter" sa Gunnar Gundersen i et intervju med dagens næringsliv i 2017. Vi skal med andre ord prioritere økonomisk verdiskapning og vekst foran ivaretakelse av vår natur. Så hva skjer når naturområdene er "brukt opp"? Når stiene er omgjort til en åker av gjørme, når man vasser i søppel og dopapir, og området ikke lengre er vakkert og salgbart? Jo, da forsvinner turistene, og man sitter igjen med ett nedsarvet naturområde. 

Alle kjenner til begrepet Allemnningens tragedie, men det virker som om begrepet blir glemt med en gang det er muligheter for profitt og økonomisk vekst. Jeg venter i spenning på den dagen en politiker sier "nå er det nok vekst, her er vi fornøyd". Når det gjelder vårt ansvar for naturen har vi en helt egen evne til å skyte oss selv i foten gang på gang, og like fullt glemme det rett etterpå. 

Naturproffitørene må betale sin del av regningen!

Sol, sommer og bading

 Sol, sommer, bading og allemannsretten ved Steinbruvann

I år ble sommeren tilbragt hjemme i rekordvarme Oslo, nærmere bestemt Grorudalen. Bading ble en nødvendighet da det til tider var 40-50 grader på balkongen. Første tur ble lagt til Hovedøya, sekken ble pakket med mat, vann, pledd, håndklær, solkrem og alt man trenger. Etter å ha reist med både T-bane og båt var kroppen klar for avkjøling, men først måtte man finne en plass og ligge. Alt jeg hadde lest om badeferie i Oslo stemte på en prikk. Strendene, svabergene og havet var dekket av badeglade mennesker som nøt ferien. Som uruttinert førstereisgutt var det vanskelig å finne en fin plass å ligge. Hvor lang avstand skal det være til "naboen"? Hvor nært er det greit at man går? Spørsmålene var mange, men til slutt fant jeg en grei plass. I hodet mitt hørtes det ut som om to alen var tilstrekkelig avstand til de ved siden av. For sikkerhets skyld snakket vi litt lavt for å ikke bli uglesett. Turen ble vellykket men jeg kunne ikke la være å tenke på at det var et stort tiltak å komme seg til havet. Kom jeg til å bli et offer for dørstokkmila resten av sommern?

Heldigvis har jeg en løsningsorientert samboer som foreslo at vi skulle prøve ut badevannene i nærmorådet. Nordleningen i meg vegret seg for tanken på å bade i ferskvann i stedet for saltvann, men det var verdt et forsøk. Og for en suksess det var!

Allerede ved parkeringsplassen oppdaget jeg at Badedammen og Steinbruvann var populære badeplasser. Ville dette bli som Hovedøya?

 Heldigvis er Steinbruvann stort, og det er massevis av plass.

Området rundt pumpehuset er populært for barn og voksne som vil hoppe ut i det.

Flytebryggene er også et yndet sted å slå seg ned.

 Da vi hadde funnet oss en fin badeplass oppstod det en kjent konflikt på stranda og ved teltplasser. Noen ungdommer spilte musikk og en dame gikk bort til dem og sa:

Hei! Kan dere skru av musikken! Dette er ikke et diskotek, men en strand hvor folk ønsker fred og ro!

Musikken ble skurdd ned mens damen mumlet: Dagens ungdom altså, skal være musikk over alt!

Skal det være "forbudt" å høre på musikk når man bader? Og har man "rett" til å be andre skru ned musikken fordi man ikke selv liker den? Allemannsrettens hensynsregel sier at man ikke skal være til ulempe for andre, men er ikke "ulempe for andre" en subjektiv vurdering? Hvor mye lyd må man regne med å tåle når man er på en offentlig badeplass? 

Fred og ro er en viktig verdi i den norske friluftslivstradisjon, og svaret på spørsmålene handler nok mer om hvilken type lyd som er gjeldene. Barn som leker og gråter er kjente lyder ved strender, men blir i større grad akseptert som en "naturlig lyd". Musikk derimot er et fremmedelement i naturen og blir i mindre grad akseptert. I stor grad er jeg enig med kvinnen som reagerte på musikken, og merket en helt annen ro da musikken ble dempet. 

Aldri før ha jeg badet så mye som jeg gjorde denne sommeren. Grunnen til dette er nok den korte avstanden, som førte til mange impulsturer. Jeg vil absolutt anbefale et besøk til et av Oslomarkas badevann om man liker å ha litt plass, samt fred og ro.

Min bakgrunn

Dette er meg, helt i starten av min friluftskarriere, hvor stort sett alt handlet om å utforske og lage ting i naturen.

Det eneste jeg trengte var en sag, snekkerveske og en hatt selvfølgelig.

Jeg var nok lite bevisst om at jeg bedrev friluftsliv. Jeg var omringet av skog, hav og fjell, enten jeg var hjemme i den lille bygda hvor jeg vokste opp, eller om jeg var på hytta. For meg var det leken i naturen som fritiden i stor grad handlet om. Jeg bygde hytter av kvister, fant krabber, tangsprell og flyndrer i fjæra, og dro på "ekspedisjoner" med sekk og matpakke. Min far var også svært flink til å ta meg med på fisketurer i elva, hvor vi fisket ørret med bambusstang, mark og dupp. De årlige blåbær og multeturene var også en selvfølge. 

Etter som jeg ble eldre ble turene lengre og vi dro oftere på teltturer. Da jeg var 8 år fikk jeg bli med på rypejakt for første gang, og det fenget meg umiddelbart. Hver søndag fra september stod vi tidlig opp, kjørte opp på fjellet og gikk i flere timer. Det eneste vi så av fugl i løpet av 6 år var to snøugler (som forresten var et fantastisk syn) men rypene uteble. Etter at jeg fylte 14 år tok jeg jegerprøven og fikk delta på opplæringsjakt med egen hagle, og den første rypen ble felt samme høst. Etter dette var det jakt for alle penga. 

Sildvikfjellet ble "mitt fjell" som jeg oppsøkte hver gang jeg hadde mulighet.

Den 6 km lange marsjen for å komme opp på fjellet var verdt det,
når man fikk slike opplevelser.

Jeg fikk meg også en god turkammerat i Gordon setteren Zica

Solo og Gjende med sjokolade var alltid med i sekken.
 Det smakte spesielt godt når jakthellet uteble.

Etter to års studier med statsvitenskap i Tromsø flyttet jeg til Bø i Telemark for å studere det jeg virkelig elsket, natur miljø og friluftsliv. 

 Kyst- seiling var det første emnet jeg startet med. Uten noen forkunnskaper eller erfaring, var første seiltur svært spennende. Vi ble kastet rett ut i det, "finn dere en båt, heis seil og lær dere å seile". Denne erfaringsbaserte læringen var i starten nokså skummel, men ble raskt en stor tilhenger av den. Vi gjennomførte kullseilingsøvelser, regattaer, dro på dagsturer, og ikke minst nattseilingsøvelsen, hvor vi fikk i oppgave å planlegge seilasen hjem til leir. En liten regnefeil med tid/fart/distanse førte til at vi la om kursen litt for seint på innseilingen og vi fikk nærkontakt med en liten holme. Det ble helt stille i båten til vår veileder brøt stillheten og sa med et smil om munnen "Dette var hell i uhell, nå fikke jeg skrapet ruren av båten også, så slipper jeg å gjøre det når jeg tar den opp". Seiling ble min hovedfordypning, og fikk etter endt bachelorgrad to oppdrag som timelærer på introduksjonskurset.

Seiling i de tradisjonelle bruksbåtene var en fantastisk opplevelse
 av historisk kystkultur, og vekket min interesse for båter og t
radisjonelt norsk friluftsliv.

Det var høyt fokus på læring i alle situasjone,r
hvor erfaring og refleksjon var viktige stikkord.

Kyst stilen var upåklagelig

Videre fulgte det emner som skog og fjell, vinterfjell, kano, fjell og bre, klatring, kajakk og vinter- ekspedisjonsstil.

Sikkerheten ble godt ivaretatt, og vi hadde mange redningsøvelser
hvor vi bygde ut taljer for å  "redde" hverandre opp av bresprekker.

Blåisgange var en fantastisk opplevelse

Bilde på toppen er obligatorisk

Noen ganger var skaren så hard at det var like greit å ta skiene på ryggen

En viktig del av friluftslivet i vinterfjellet var orientering,
rutevalg, skredlære og tur etter evne.

Ikke sjeldent var utsikten i kaffepausen fantastisk

Buldring er en fin aktivitet på vinterstid

Men klatringen ut er alltid å foretrekke

Jakt fra kajakk krydret padleturen ekstra

Når kjøkkengropa tar inn overvann, er det på tide å bytte teltplass #brattlæringskurve

Etter endt bachelorgrad startet jeg på mastergraden min om barns møte med natur. Gjennom denne prosessen økte min interesse for det nære og enkle friluftsliv, og spesielt barnas friluftsliv. Det var denne enkle friluftslivsformen i nærmiljøet som gjorde meg interessert i friluftsliv, og jeg mener dette er et viktig satsningsområde for å gi kommende generasjoner et nært og godt forhold til naturen.

Min masteroppgave var en del av et større forskjningsprosjekt i regi av NINA og Dronning Mauds minnehøgskole. Artikkelen ble utgitt i tidskriftet Barn nr. 2 2016

Jeg jobber nå som idrettspedagog i en barnehage i Oslo, hvor jeg benytter meg av det nærnaturen som en pedagogisk arena for nysgjerrighet, oppdagelser, læring, danning og lek. Viktigheten av at barn får utfolde seg fritt i naturen er stor. I store byer kan dørstokkmila for å dra på tur bli stor og jeg opplever hvert år at mange barn ikke er vant til å bevege seg på ujevnt underlag, og faller ofte (asfaltfot-syndrom som jeg kaller det for). Men etter en tilvenningsperiode løper de igjennom skogen som små geitekillinger. 

Fritiden blir ofte tilbrakt i Oslo-marka alene eller sammen med min samboer. Og det er nettopp det denne bloggen skal handle om. Det nære friluftslivet er essensielt for rekruttering, rekreasjon, folkehelse og miljøbevissthet. Derfor vil jeg gjennom denne bloggen forsøke å gi nærnaturen mer oppmerksomhet.

 CFE579EF-852D-460C-9B740CAC2ED60AE8-704DA797-6A2C-46AE-A396599754DAA197